Eg oppdaga plutselig i sommar at eg hadde glømt og informere mange om at eg ikkje hadde planer om å gå ut i arbeidslivet fra høsten av. Dei fleste hadde nok forventa seg at eg skulle hive meg ut i jussens verden med knelangt skjørt og dokumentmappe...
Det har vært travelt nok dei siste åra, alt til sin tid, når det gjelder arbeidslivet har eg litt forskjellige tanker og planer. Det viktigaste er at ikkje ungane skal lide for at både pappa T og eg har det travelt. Tre barn i barnehage og 100 % jobb frister overhodet ikkje for øyeblikket.
Før vi visste at nr. 4 var på vei vart det bestemt at eg skulle være heime med Isabel i1 år. Det angrer eg ikkje på. Det blir en periode med to barn heime, men det er slett ingen umulig oppgave. Veldig rart å tenke på at Aaron og Emily var like gamle som Isabel er no, når dei starta i barnehagen. Når eg ser på Isabel tenker eg at ho er så lita at det ville være helt fryktelig å sende ho i barnehagen... Med Emily gikk det i grunn bra med barnehagestart, men eg husker godt korleis det var med Aaron, det tok vesentlig lenger tid. Men slik er det i dag, dei fleste husstander er avhengig av to inntekter, i tillegg er det mange som ikkje har lyst til å gå heime. Kvar og en må nesten ta sitt valg, ingenting er meir riktig eller meir galt enn andre ting.
Emily har no starta på stor avdeling, litt overgang men det gikk bedre allerede i dag. Trur storebror også synst det er uvant, sjølv om dei er på samme avdeling måtte han tåle både å skifte rom, etasje + ny samarbeidande avdeling. No er det siste året hans i barnehage og neste år skal vi følge han til skulen. Vi går spennande ting i møte, og eg er glad for at eg kan være heime for å få ting unna og ha kontroll slik at ikkje kvardagen følest hektisk og kaotisk. Så får det ikkje være at arbeidstittelen min venter.. DEN forsvinner ikkje... men det gjer dei åra vi har små barn.
