Innimellom blir eg litt lei av alt fokuset som enkelte har på kva for kjønn som ligger i magen. Ikkje at eg blir sur om noken spør om eg veit det, men eg synst personlig det er et alt for stort fokus på det generelt. Eg fikk mistanken min bekrefta i går når eg var på FSS for min fjerde UL denne høsten. LiS-legen som undersøkte meg lurte på kva kjønnet var, og vart temmelig overraska når eg ikkje visste det (ikkje denne gangen heller). Det samme har gjentatt seg dei forrige undersøkelsane. Ho kunne fortelle at det var SVÆRT sjelden noken ikkje ville vite kva kjønnet var, og ofte synst ho foreldre var meir opptatt av kjønnet enn om det faktisk stod bra til med den lille. Sistnevnte var nesten sjølvsagt...
Jaha? Er det virkelig sånn? Klarer man altså ikkje å vente på en overraskelse lenger? For all del, eg kritiserer ikkje uhemma dei som vil vete, men at en så stor andel i dag velger dette, og attpåtil synst at det er heile vitsen med rutine-UL i veke 18 synst eg faktisk er litt drøyt. Eg er så nervøs før rutine-UL at eg er helt skjelven, og når man får beskjed om alt sålangt dei kan sjå, er bra, så er alt anna uvesentlig.
Et svangerskap er ikkje kun gleder, det kan være slitsomt på mange måter: kvalme, bekken, hormoner, stivhet, halsbrann, trøtthet osv osv osv. Det som redder meg er at eg har noke å fundere på.. er det en liten prinsebass eller ei lita prinsesse? Men den største grunnen er at det er HELT spesiell følelse når du befinner deg i fødsel, nesten i mål - du gir alt du har og du er veldig spent, for no får du snart møte den du ikkje veit kven er. Med det samme babyen er ute, er det så fantastisk herlig å få høyre: det er en gutt/det er ei jente! Og fra det øyeblikket skal man bli kjent-helt fra starten!
Så var det jo det evinnelige: Men vil du ikkje ha alt klart då, i enten blått eller rosa? Og navnet då? For det første, eg har enda ikkje hørt om en baby som har hatt det vondt fordi han hadde på seg nøytrale farger en periode. Dessuten får man som regel fleire enn ett barn, og det å ha nokre sett i babystørrelse i kvitt/natur har ingen skade av. Før du har fått sukk for deg er du overendt av presanger i gutte- eller jentefarger...vær du sikker! Ingen kjøper nøytralt i gave, har eg aldri opplevd. Trenger du rosa vogn, bilsete og seng? Nei! Det er heller ikkje slik at du ikkje får gjort et einaste innkjøp i løpet av permisjonsåret ditt, så ein har full mulighet til å handle ting etter fødsel...
Så skal eg gyve løs på navn.... Eg har sjølv kvar gong tenkt på navn i forkant, både gutte- og jentenavn, men har aldri røpt dei for noken. Etter at babyen har komt må eg sjå om det navnet faktisk funker, og så må pappa T få sin obligatoriske tenketid som kvar gong er ganske lang, hehe.
Eg får virkelig fnatt når par for det første veit kjønnet, handler alt inn i riktig farge, og henger skilt på barnerommet med babyens navn FØR fødsel. I samme kategori slenger eg inn at eg ikkje er noke fan av babyshower, noke som betinger at man faktisk veit kjønnet... då raser det inn med gaver, som man ellers skulle ha fått i barselpresang...
Tenk om noke skulle skje med barnet før det kom ut? Og så sitter man med et rom med dørskilt, og ellers alt inne i rommet er personifisert i forhold til det livet man hadde i magen. Ikkje for å krisemaksimere, men man har ingen som helst garanti, og eg grøsser med tanken på korleis det må være.
No har eg satt alle mine tanker rundt dette temaet helt på spissen, og eg forventer ikkje full enighet fra alle fronter. eg er heller ikkje ute etter å "ta" dei som ikkje deler samme syn som meg. Det er rett og slett en redegjørelse for kvifor eg har valgt slik som eg har valgt.
Og når det er sagt, så kan eg i skrivande stund finne meg sjølv i å bli misunnelig om noken har funne navn tidlig i svangerskapet, for eg/vi sliter veldig denne gangen...og det nærmer seg jo.
Framtidige blogginnlegg vil også innebære bilder når senga til baby har komt på plass på rommet vårt, likeså vogga og garderobeskap + ny bilstol og bilpose. Men senga og vogga har eg brukt til alle mine uavhengig av kjønn, garderobeskap har alle mine fire helt like av. Ny bilstol er alfa omega for å overleve, då den gamle er kjempetung - og eg må bero meg på å ha med to barn i slengen. Tilslutt, bilpose har eg aldri hatt fordi eg utelukkande har hatt vår/sommarbarn og har dermed ikkje hatt bruk for det. Bilposen er i en nøytral farge selvfølgelig - og er det noken som er fan av gjenbruk (tommel opp) så kan dei få arve denne, dersom dei ikkje veit kjønnet på forhånd vel og merke.... hehe.
